| Noe skal man jo mene... |
| tirsdag 26. februar 2008 | |
|
Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens kronikkonkurranse med teksten Den sekulære ekstremismen. Den sto på trykk i går. Jeg leser kronikken kun som en rekke påstander. Rana prøver ikke å underbygge påstandene med eksempler. Ved et par anledninger nevner han amerikanske professorer for å gi påstandene litt tyngde. Han skriver blant annet: "Professor Marcia Pally ved New York University peker nettopp på det faktum at mennesker får leve ut sin personlige overbevisning i det offentlige USA som en forklaring på en fersk studie som viser at amerikanske muslimer er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller." Det fremgår ikke av dette utsagnet hvem som gjorde studien. Ei heller om professor Pally hadde noe med den å gjøre, eller bare var en synser som kastet ut en påstand i sakens anledning. Rana nevner heller ikke at USA per definisjon - etter grunnloven - er en sekulær nasjon (selv om religiøse krefter prøver å forpurre det). I den grad muslimer nyter religionsfrihet i USA, er det på grunn av - ikke på tross av - sekulære prinsipper. Jeg skulle likt å vite hvordan biskop Kvarme-supporteren Rana ville stilt seg til et USA der folk som forfekter religiøse verdier - Mitt Romney, for eksempel - hadde skrevet grunnloven. En av påstandene er at "Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet", noe jeg ikke vet hva betyr. Denne påstanden etterfølges av kronikkens eneste spørsmål, som Rana for enkelhets skyld presenterer to mulige svar på: "... skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?" Noe skal man jo mene... Jeg mener at vi ikke har bruk for noen felles trosidentitet. Det høres suspekt ut. Jeg mener også at vi samfunnet skal garantere for trosfriheten, men at religiøs tro er en privatsak og at utøvelsen av den ikke skal gå på bekostning av fellesskapet. Mot slutten av kronikken hevder Rana at det i den norske offentlighet er "sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt". Som om et livssyn som ikke baserer seg på overtro, heller ikke har noen tanke eller følelse for hva som er rett og galt. Hva menes forresten med sannhet i denne sammenhengen? Absolutt sannhet? Jeg håper det finnes antipatier mot livssyn som fremholder at det finnes absolutte sannheter. Vi lever i det 21. århundre, ikke i bronsealderen. Hans tanker om hvor problematisk det er å bruke menneskerettighetene som referanseramme, må han gjerne utdype. Jeg leser også gjerne hva han mener er et godt alternativ til dem. I dag tilbakeviser Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund at Norge er en sekulær nasjon og redegjør godt for det. Brun-Pedersen deltok også i en debatt med Mohammad Usman Rana i kveldens utgave av Dagsnytt Atten. Lytt på NRKs nettsider. Hege Storhaug i Human Rights Service leverer en oppramsing av eksempler fra Ranas karriere som samfunnsdebattant og karakteriserer kåringen av Ranas kronikk som et makabert svik. På HRS' nettsider ligger en mer omfattende kritikk av kronikken. John Olav Egeland i Dagbladet skriver mye bedre, mer avslappet og innsiktsfullt om dette enn meg. Aftenpostens Ulf Andenæs er eldre, bedre utdannet og mer erfaren enn meg. (Hvem er ikke det?) Som svar på hans kommentar i dagens avis, tillater jeg meg likevel å anbefale en bok. Det tar under en time å lese den og den er ikke dyr: Den europeiske masochismen av Pascal Bruckner. Forøvrig viser jeg til min forrige bloggpost, som handlet om et beslektet tema, og denne introduksjonen til Out-kampanjen, som jeg oppfordrer alle ikke-religiøse til å engasjere seg i. |
Noen trøtte notater om en tynn og kjip kronikk.
