I går eller forleden dag tullet jeg med mine kolleger om alt og ingenting. Blant de mange tingene jeg snakket om, var damen i Terry Gilliam-filmen Brazil som sverger til kosmetisk syrebehandling. På vei hjem samme ettermiddag så jeg på forsiden av VG at kvinner lar seg behandle med syre for å pynte på ansiktene sine.

Hvorvidt mitt valg av tulletema og denne nyhetssaken var tilfeldig eller ikke, skal jeg la være å spekulere over. Morsommere er det å lure på om damer som velger den nevnte form for behandling vil ende sine dager på samme måte som damen i Brazil. Hvordan endte tiden på jorden for henne, spør du? Jeg humrer for meg selv, og anbefaler filmen. Hvis du er grei, kan du låne DVD-en av meg.

Jeg regner med å gjøre meg ferdig med selvbiografien til Ayaan Hirsi Ali (Mitt liv, min frihet/Infidel)i løpet av kvelden. Hennes historie er gripende på det menneskelige plan, samtidig som den på en rolig, intelligent måte setter ord på sentrale aspekter ved samfunnsdebatten i vår del av verden de siste årene. Hun omtaler den verden hun selv opprinnelig kommer fra, - personlig og, slik jeg oppfatter det, nøkternt, etterrettelig (i den grad man kan være etterrettelig når man beskriver omveltninger i et samfunn der maktstrukturene er fremmedartede (for moderne europeere) og selv tilhører en privilegert elite av samfunnet, tross alt) og presist.

Det er fristende å trekke frem mine egne reaksjoner og tanker omkring hendelser Ayaan skildrer. I likhet med mange andre elsker jeg å gjøre meg til. Er mine private refleksjoner interessante, bør de se dagens lys, er de intetsigende og gjør jeg meg til i dette øyeblikk? Følg med i en senere episode av denne bloggen!

I mellomtiden kan jeg ikke styre meg for å erklære at Ayaan Hirsi Ali er blant mine absolutt største nålevende helter, kanskje den største. Når jeg tenker på henne, får ordet "investor" en varm, behagelig mening. 

Vil du ha et annet boktips? En litt eldre bok. Masseforakt av Peter Sloterdijk. Jeg tillater meg å gjengi noe av det man kan lese om boken på Damms nettsider:

Det handler om vår tids massetilbøyelighet der vi samtidig inkarnerer og ligger under for en total forakt. Vi snakker om nærhet, men lever i fremmedhet; vi fabler om kvalitet, men hengir oss til middelmådighet; vi priser friheten, men nøyer oss med gryteklare tilbud; og vi krever respekt, men viser og mottar kun forakt. 

Da jeg først leste denne boken, begeistret den meg fordi jeg gjenkjente tanker jeg hadde hatt selv, utredet på en mer treffende og storartet måte enn jeg er i stand til. Begeistringen er fortsatt der, men les sitatet på nytt. I dag respekterer jeg boken først og fremst fordi jeg gjenkjenner fenomenet som beskrives i min egen tankemåte.

Som en morsomhet kunngjorde jeg rundt siste årsskifte to nyttårsforsetter. Det ene av dem var: "Jeg skal forlange total underkastelse av alle". Når jeg har fortalt nye venner om dette i ettertid, har jeg lagt til at riktignok forlanger jeg total underkastelse, men jeg gjør det i det stille, - inne i meg. Om alle (eller noen) underkaster seg (helt eller totalt) spiller liten eller ingen rolle, det som betyr noe er at jeg forlanger det.

Samtidig som jeg forlanger total underkastelse av alle, er ingenting mer naturlig enn å skule mot dem og mistenke dem ("med rette") for å være udannede, halvsiviliserte, med sviktende vurderingsevne og en total ambisjonsløshet. Jeg forkaster universitetet som en arena for personlig intellektuell utvikling, fordi det ikke eksisterer noen intellektuell elite i Norge -- bare det at nordmenn stort sett ikke blir umyndiggjort kan tidvis være en påkjenning for meg.

Det jeg nettopp har beskrevet, er mitt gemytt. Slik forholder jeg meg - iallfall følelsesmessig - til omverdenen, minst 50% av tiden. Og jeg tror ikke det er uvanlig. Følgelig har Peter Sloterdijk rett i det Damm utgir for å være et poeng i boken Masseforakt.

Mitt liv, min frihet, Ayaans selvbiografi, leder meg til å betrakte min egen tankemåte fra andre vinkler enn jeg har gjort før, enten det er hennes mening å gjøre det eller ikke. Andre bøker gjør det samme. Mer om dem senere, men denne boken er blant dem som har gjort sterkest inntrykk de siste tre-fire årene. Og ennå gjenstår det 70 sider før jeg er ferdig med den.

At jeg er en artigkar og en spøkegutt (for å bruke en av mine kusiners ord), og at jeg har lagt meg til en væremåte jeg "nok selv har stor fornøyelse av" (min Vurderingsbok, 1989) skal jeg ikke legge skjul på. Ofte omtaler jeg emner som fortjener fintfølelse på en overflatisk og infantil måte. Det kommer jeg til å fortsette med. Men det er viktig å minne seg (meg) selv om at vi - menneskene som lever nå - har utfordringer å ta tak i. De fleste av oss gjør svært lite for å bidra til løsningen på utfordringene. Noen har dårlig samvittighet for det. Noen inntar den holdningen at det beste er å ignorere alt, fordi man ikke kan ta inn over seg all dritten som skjer i verden.

Jeg forstår at vi ikke kan gjøre det. At ikke alle kan være Ayaan Hirsi Ali... eller Jan Egeland for den saks skyld, er også sant. Men det skader ikke å forholde seg til at alle mennesker er naboer, at menneskerettighetene eksisterer, vitenskapen, litteraturen og potensialet til forbedring. Hvis alle mennesker forpliktet seg til å innta en konstruktiv, positiv innstilling, vil vi kanskje oppnå klare, påviselige forbedringen i vår ungdomstid. En sans for humor hjelper. Det hjelper å lese.

Kommentarer (0) >>

Skriv kommentar

Navn

E-post

URL

Kommentar

Skriv disse tegnene i feltet under

Legg til kommentar