| Litteraturinteressert? |
| torsdag 25. oktober 2007 | |||
|
Jeg liker fortsatt å skrive. Og jeg liker å lese bøker. Men når jeg hører folk snakke om litteratur, leser det folk skriver om litteratur, ser hvor alvorlig de litteraturinteresserte tar alt som tilhører deres felt, OG registrerer hvor kjedelig alt vanligvis er for meg, da sprekker deler av selvbildet mitt. Det var to årsaker til at jeg begynte å skrive: Jeg likte tekst på papir. Særlig avislayout. Og jeg kunne tiltrekke meg oppmerksomhet ved å levere ut ting jeg hadde skrevet selv. Jeg er en fornøyelsesorientert person. Når jeg analyserer andres oppførsel, legger jeg følgende spørsmål til grunn: Hvilken fornøyelse har vedkommende av det han eller hun foretar seg? (Eller: Hva er vedkommendes motivasjon? ) I tillegg prøver jeg å fastslå for meg selv om den jeg analyserer bør tas alvorlig eller ikke. Hvis min følelse er at noen påberoper seg større autoritet enn hva som er rimelig, kan jeg ikke ta dem alvorlig. Hvilken fornøyelse har konferansieren på et litteraturarrangement av å legge ut i det vide og brede om hvilke refleksjoner og assosiasjoner en forfatters verker avstedkommer, hva vi som har fulgt forfatteren respekterer ham for og så videre, når den aktuelle forfatteren skal presenteres? Hvilken fornøyelse har en student av å skrive et essay ingen utenfor hans fagområde orker å lese, fordi det er fullt av kjedelige påstander og fagtermer det ikke er vanskelig å erstatte med mindre faglige uttrykk? Jeg opplevde en gang å ha en interessant samtale med en fyr som hadde skrevet noe i Bøygen. Emnet interesserte meg, han refererte til bøker jeg hadde lest og han kunne snakke på en rimelig normal måte. Men da jeg leste det han hadde skrevet om det samme temaet, oppdaget jeg at motivasjonen hans ikke var å dele sine tanker om emnet med verden, men å demonstrere for sine kolleger at han kunne være like kjedelig som dem. Denne kritikken ville jeg malt videre ut, hvis den var berettiget. Jeg inngår neppe i Bøygens målgruppe. Og det viktig at unge litteraturvitere lærer sitt fags begreper og normer for saksfremstilling. Når jeg trekker fram konferansierer og litteraturstudenter, er det som eksempler på noen som tilsynelatende har en annen måte å forholde seg til litteratur på enn meg. Deres måte er antakelig korrekt, fordi det de forholder seg til er noe annet enn det jeg har trodd at litteratur er, men som egentlig er helt fremmedartet. De forholder seg til litteraturen, jeg forholder meg til ting jeg har fornøyelse av. Litteratur er et ord som er abstrakt nok til at jeg ikke kan forklare det. Bok er mye lettere. En morsom bok. En kjedelig bok. En historie. Jo mer jeg tenker på det, jo sterkere blir mistanken om at litteratur er noe de voksne prater om. Jeg blir ikke klokere på hva litteratur er ved å tenke på det. Det er noe jeg ikke vet hva er, men som bøkene omfattes av, enten de er morsomme eller kjedelige. For meg er ikke bøker noe man sitter andektig rundt og tenker med alvor på, eller prater med hverandre om med dyp respekt. De er bare bøker. De har ikke mening eller stemning, - det er ting vi kan lage hvis vi vil eller ikke kan la være når det som står i bøkene setter fantasien i sving. Og forfattere er folk som skriver. Noen er kjedelige, noen er morsomme, noen er intelligente, andre er dumme. Jeg foretrekker folk som vet mye og har en faenivoldsk, humoristisk innstilling til verden, så jeg liker vel forfattere som er sånn også. Jeg venter en stund med å bestemme meg for om jeg er interessert i litteratur eller ikke. For å være på den litt sikrere siden, vil jeg hente inn flere opplysninger før dommen faller. Men det heller nok mot at jeg ikke er interessert i det.
...
skrevet av kham, oktober 26, 2007 A good point Calvin, or rather Meister. Perhaps, I am of the sort who would be interested in literature for its own sake. Moreover, regardless of the referential or intentional nature of a piece of text, would analyze and try to appreciate from some postmodern-poststructural perspective. It takes an unusual mind to appreciate an unusual piece of literature. ...
skrevet av Erlend Erichsen, oktober 27, 2007 He he he, Calvin... Når du var så (u)heldig å ramle inn på Solid i Storgata i Tromsø en eller annen høstdag i 2002, så trodde vil alle at der kommer en gløgg og teoretisk høyreist mann fra Bodø. Å møte Roy Morten, Ragnhild-Catarina-Tarald Stein, Tore, Kristin og meg der denne høsten (eller var det våren???) for å diskutere små lapper med tekster under musikken til svenske Kent, så trodde vi alle at vi var litterater og forfattere, men ikke alle kunne henge med videre... Du ser jo hvordan det har gått med meg, jeg som har hengt med videre, så jeg ville bare rose deg for mye kreativ uro på IT-fronten, blogg-fronten og barte-fronten.. Kjør på, så sees vi i Oslo snart. Erlend ...
skrevet av cekrogh, oktober 29, 2007 Hvis jeg anstrenger meg, klarer jeg kanskje å innta en teoretisk/analytisk holdning. Men mye av det de som er slik hele tiden snakker om, aner jeg ikke hva er engang. Poststrukturalisme, for eksempel. Jeg har sikkert lest om det, men jeg er en enkel gutt fra landet. Slike begreper går inn det ene øyet og ut det andre. Jeg er glad for at andre kan se det skrevne ord på andre måter enn meg, men for meg er det vanligvis veldig kjedelig å høre på dem. Tror ikke jeg er så gløgg heller. Glugg, kanskje. Takk for tilbakemeldinger, begge to. Får no prates. ...
skrevet av Andars, desember 12, 2007 Denne tendensen til å rote seg inn i en begrepsjungel er vel noe som kjennetegner ethvert fagmiljø. Jeg har en viss forståelse for at det er nødvendig med en del kroker å henge ting på når man skal fordype seg i et eller annet felt, men jeg er samtidig enig med deg at det for utenforstående bare fremstår som en fremmedgjøring av alle som ikke er innvidd i fagmiljøets hemmelige kodeks. Hilsen en som liker litteratur, men ikke vet så mye om det. ...
skrevet av cekrogh, desember 12, 2007 Jeg skulle likt å vite hvorfor man bruker "hemmelige kodekser" selv når det ikke er nødvendig. Enkelte steder kan det være nødvendig å bruke helt spesielle uttrykk for å få frem et faglig poeng, men der et mer allminnelig uttrykk gjør samme nytten, bør man begrunne valget av et mindre allminnelig uttrykk. |
|||
En eller annen gang i 2001, kanskje enda tidligere, begynte jeg å se på meg selv som en litteraturinteressert person. Jeg hadde likt å skrive siden jeg var liten, og de siste årene hadde jeg likt å lese bøker også. Og da jeg ble kjent med andre som skrev og leste, og de tydeligvis var litteraturinteresserte, trakk jeg den slutning at jeg også var en sånn. Nå er jeg ikke sikker mer.
