Geert Wilders film «Fitna» har vakt sterke negative reaksjoner blant muslimer og europeiske politikere. Norske og nederlandske myndigheter fordømmer filmen, det samme gjør EU, FN og tilsynelatende en samlet presse. Hva er galt med «Fitna»? Hvilken skade kan den gjøre? Og hva er filmens formål/Wilders hensikt?

Se filmen her: http://video.google.com/videoplay?docid=3369102968312745410

Filmen

«Fitna» varer i femten minutter og henter sitt innhold fra ulike kilder: Koranvers, lyd- og videoopptak der islamister oppfordrer til jødehat, drap på ikke-muslimer, bilder og videoklipp fra terrorangrep i en rekke land, intervjuer med muslimer som gir uttrykk for avskyelige holdninger til kvinner og homofile osv. Islam fremstilles som en aggressiv, imperialistisk bevegelse som drives av ekstrem overbevisning om egen fortreffelighet og et voldsomt hat mot vestlige verdier som demokrati, likestilling og frihet til å styre sine egne liv.

Filmen er en collage av elementer som alle passer inn i fremstillingen jeg nevner over. Det er alltid problematisk å bruke kilder på denne måten, men det er vanskelig å tro at de sammenhenger sitatene er tatt ut av er så komplekse at Wilders fører oss bak lyset ved å bruke materialet slik han gjør. Fraværet av «balanserende elementer» er uproblematisk, fordi det ligger i premissene for filmprosjektet at det er en anti-islamsk film og at den oppfordrer til – nærmest trygler om – en debatt om islams plass i Europa. En debatt blant tenkende folk vil kunne bidra til å skape balanse der den mangler og til å skape en større forståelse for de problemene vi står overfor. Men såkalt liberale/moderate krefter i Europa ønsker ingen egentlig debatt om disse tingene. Jeg kommer tilbake til det om litt.

Reaksjonene

Selv om filmen først ble offentliggjort for noen dager siden, er den ingen nyhet. Geert Wilders har snakket om den i årevis, og reaksjonene begynte å komme for lenge siden. Jan Peter Balkenendes regjering – som etter hva jeg har lest lider av kronisk engstelse – har gjort flere forsøk på å få filmen stanset, og fordømmer den nå fordi den «setter likhetstegn mellom islam og vold» og fordi han frykter voldelige reaksjoner (fra muslimer, antar jeg). Balkenendes begrunnelse for å fordømme filmen er like paradoksal som en mye sitert parole fra stiden om de danske karikaturtegningene: «Drep alle som sier at islam er en voldelig religion!»

Den norske regjeringen tar også avstand fra «Fitna», i likhet med EU, FN og tilsynelatende en samlet norsk presse. Raymond Johansen i Utenriksdepartementet uttaler blant annet til Dagsavisen at Wilders «har rett til å til å ytre seg på denne måten selv om alle hans påstander er ukloke, løgnaktige og hatefulle.» (Sitat fra Dagsavisen.)

I en uttalelse fra slovenske myndigheter, som har formannskapet i EU, hevdes det at «Gjensidig toleranse og respekt er universelle verdier, som vi bør holde i hevd. Vi mener denne filmen ikke tjener noe annet formål enn å fremme hat.» (Sitat fra Aftenposten.)

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har uttalt at «Filmen er støtende. Det finnes ingen rettferdiggjøring for hatspråk og det å tilskynde til vold. Dette handler ikke om retten til frie ytringer.» (Sitat fra Aftenposten.)

Debatt eller mangel på debatt

Raymond Johansen beskylder Wilders for løgn og for at uttalelsene er hatefulle og ukloke. Per Edgar Kokkvold i Pressens Faglige Utvalg karakteriserer også filmen som uklok, selv om han ikke har sett den. (Jf. Aftenposten). EU mener at den utelukkende tjener til å spre hat.

«Fitna» er et faktum. Selv om nettstedet LiveLeak.com valgte å fjerne den fra sine servere etter drapstrusler mot sine ansatte, lever den videre på nettet. Den har enorm interesse blant folk fra hele verden. Millioner har sett den. Ingen kan benekte at den ligger tilgjengelig og at den påvirker mennesker som bryr seg om hvordan forholdet mellom islam og vesten utvikler seg.

Filmen er en provokasjon. Den setter opp et speil for de muslimene som sympatiserer med radikal islam og viser på en meget tydelig måte at det innen islam finnes fiender vi før eller siden er nødt til å erkjenne at finnes. De muslimene som protesterer på spredning av slik informasjon, gjør det ut av et ønske om å skape et bilde av islam som ikke alltid samsvarer med virkeligheten. Vestlige politikere som fordømmer filmen, gjør det av redsel for represalier og fordi de ikke vil ta denne debatten før de er absolutt nødt til det.

Virkeligheten er støtende når det gjelder islam slik religionen praktiseres i land som Iran, Saudi-Arabia, Somalia, Indonesia, Irak, Afghanistan osv. Debatten om islam og vesten – eller fraværet av debatt – er preget av en frykt for å støte. Årsakene til denne frykten er sammensatte, men en av dem er at en del muslimer er så til de grader hårsåre at de er villige til å drepe enhver som sier eller gjør noe de ikke liker.

«Film skaper frykt», - slik lød en overskrift i Aftenposten for noen dager siden. Er det filmen i seg selv som skaper denne frykten? Nei, det er ikke det. Statsminister Balkenende er redd for å bli hatet, angrepet, at hans hjemland skal rammes av en katastrofe og at saken kan bli hans endelikt. Denne frykten kan være berettiget eller uberettiget, men det er det frykten handler om.

Ett problem er at politikere som Balkenende og Johansen tilsynelatende lever i La La Land. Et annet er at deres unnfallenhet overlater debattarenaen til sjarlataner som Per Willy Amundsen og Vidar Kleppe. Ved å behandle Geert Wilders som en paria og avvise en invitasjon til debatt, senker de det lille som er av debatt til et nivå som ikke yter europeisk intellektuell tradisjon rettferdighet. Dette er feigt og uansvarlig.

Demonisering?

Den frykten som omgir problemet «islam og vesten» fører til at fordommer styrkes. Fordommer mot muslimer og fordommer mot kritikere av islam. Fordommer som ofte ikke er i samsvar med virkeligheten, men som ofte nok bekreftes av uttalelser fra skrullinger på begge sider. Det er derfor jeg mener det er så synd at mainstream-debattantene ikke vil røre denne saken. Deres ønske er å bidra til at debatten ikke perverteres og at det noen beskriver som en sivilisasjonskonflink ikke skal eksalere. Kan noen si meg hvordan det å stikke hodet i sanden vil få ønsket til å gå i oppfyllelse?

Når noen fremmer kritikk mot islam, får man umiddelbart beskjed om at muslimer føler seg krenket, såret og stigmatisert. Ingen annen samfunnsgruppe blir tatt alvorlig hvis de argumenterer med at kritikk må kveles fordi den sårer dem. I forrige uke vedtok FN en resolusjon som gir religiøse grupper generelt – og islam spesielt – særlig vern mot kritikk! Jeg er ikke i stand til å se noe positivt ved en slik resolusjon overhodet. Sensur av offentlige ytringer er noe som hører fortiden til, og man bør derfor arbeide for å fjerne restene av den heller enn å legge til rette for nye bokbål.

Muslimers nærtagenhet når det gjelder kritikk har jeg ingenting til overs for. Men – jeg blir ikke ferdig med det jeg mener er konsekvensen av «vår» unnfallenhet – det er en viss fare for at muslimer demoniseres når de som tar jobben med å kritisere negative sider ved islam og uakseptable skikker i enkelte kulturer fra den islamske verden, er overfladiske tenkere som motiveres mer av skadefryd over å kunne håne sine motstanderes kultur enn av å finne svar på aktuelle samfunnsspørsmål. I den forbindelse ønsker jeg å trekke frem Ayaan Hirsi Alis standpunkt at man er nødt til å skille mellom muslimer og islam. Kanskje det er best å la henne forklare sitt standpunkt.

Se video: http://www.bigthink.com/the-world/the-middle-east/733

Mennesker er mennesker. Ideologi er ideologi. Når jeg kritiserer islam, er det ikke nødvendigvis det samme som at jeg forakter muslimer. Og ved å kritisere det jeg mener er galt med denne religionen, yter jeg en tjeneste både til muslimer og andre samfunnsborgere, fordi jeg behandler dem som likeverdige samtalepartnere i stedet for bortskjemte barn eller rasende kamphunder.

Avsporinger

I en så betent sak som denne, er det mange elementer som distraherer oss og tar oppmerksomheten bort fra sakens kjerne. Jeg er ikke klar på hva sakens kjerne er og selv om jeg vet at det er mange distraksjoner, har jeg bare klart å identifisere en av dem i avisene de siste dagene. Det er snakket om ytringsfrihet. Da Jyllandsposten trykket sine karikaturtegninger, var det som et innlegg i debatten om hva man kan tillate seg i debatten om islam. Men «Fitna» er ikke et innlegg i den debatten. Såvidt jeg har lest, er ikke ytringsfrihet Wilders anliggende. Hans agenda er en annen: «islams plass i vesten».

For meg er dette en potensielt interessant debatt, som har flere nivåer en jeg greier å telle. Jeg står ikke inne for innholdet i «Fitna», - den inneholder propaganda for en ideologi jeg oppfatter som frastøtende og umulig å rettferdiggjøre, nemlig aggressiv, politisert islam; redigert av en sterk motstander av det samme - en politiker som karakteriseres som høyreekstrem av sine kritikere – for å fremstille islam som en fiende av vesten. Siden Wilders stemme nesten ikke er hørbar i filmen, kan jeg ikke gjøre meg opp noen mening om ham på bakgrunn av den. Jeg må lese litt om ham først.

Det jeg reagerer på og som denne artikkelen er ment å si noe om, er den automatiske fordømmelsen av islamkritikk. Min følelse er at den rådende fryktmentaliteten er uttrykk for en mangel på intellektuell oppriktighet i offentligheten, en smittsom mangelsykdom som setter folk fullstendig ut av spill.

Lenger kommer jeg ikke i kveld. Men siste ord er ikke sagt.

Dette innlegget er også publisert på nettsamfunnet til Lillit (som jeg godt kan anbefale). Der har noen funnet det for godt å kommentere det.

Jeg kan ikke fordra påsken. Det er den kjedeligste av alle høytidene. Alt er stengt og jeg er vanligvis blakk. Men påsken trenger ikke nødvendigvis være helt gørr. I 2005 var den ikke det. I går kveld var det tid for mimring, og nå kan du mimre med meg. 

For tre år siden bodde jeg i Kristiansand. I påsken hadde jeg besøk av en kamerat ved navn Glenn Fagervik. Han er en kjernekar. Bibliotekar, musikkentusiast (han ville vært en god illustrasjon for ordet "entusiast" i et leksikon), skribent, korsanger, UKM-dommer osv. osv. osv.

En av mine hobbyer da jeg bodde på Sørlandet var å prate på studentradioen. Annenhver fredag. TRE timer. Det var lite utstyr å lage radioprogrammer med, derfor gikk alt sammen live. Vanligvis var jeg alene i studio. Trolig var det ingen som hørte på sendingene mine, og godt er det...

Langfredag 2005 lagde jeg det siste programmet. Det ble ganske morsomt, fordi Glenn var med på det. Han hadde med en ryggsekk og en bag full av CD-er. Langfredag 2008 har jeg brukt på å redigere det programmet med tanke på å legge det ut her. Hvorfor skal du høre på det? Først og fremst fordi Glenn er morsom å høre på. Men også fordi det er påske, og påsken er pyton.

Programmet het forresten Røyk Bøtte!, fordi det er et av de mest idiotiske og absurde uttrykkene jeg kjenner til.

Del 1 - Sjekk ut assosiasjonsrekken som kommer når Glenn skal presentere Smashing Pumpkins-låten Cherub Rock.

Del 2 - Stonerrock - Kyuss - Queens of the Stone Age osv.

Del 3 - Vi snakker om dagsaktuelle tema fordi dette er den delen av programmet hvor vi snakker om dagsaktuelle tema - Terry Schiavo og kunstneren Banksy.

Del 4 - Einstürzende Neubauten - Hvorfor spiller de ikke bra musikk på NRK MP3? - Glenn forteller om en forbrytelse han ble utsatt for.

Del 5 - Thomas Feldberg - We - Th' Legendary Shack Shakers - Nuclear Assault.

Del 6 - Hvor mange musikalske sjangre fins det? Hva skal vi med alle sjangebenevnelsene? - The Thing - Paal Nilssen-Love - Chris Whitley.

Del 7 - Hva er blues? - "Larmen og vreden" av Thorgrim Eggen og Sindre Kartvedt - Cumshots - Ole Petter Andreassen - Tommy Reite - The Hillstone Halos - paven på Quart-festivalen.

OK. Det holder.

Det er mye snakk om musikk i disse opptakene, men ingen musikk. Årsaken til det er at jeg ikke er frimodig nok til å legge ut rettighetsbelagt materiale på mine nettsider. Men ingen regel uten unntak (hva betyr det uttrykket egentlig?). Unntaket til denne regelen kommer nå:

Spike Jones-låten Holyday For Strings var kjenningsmelodien til Røyk Bøtte! Så gamle låter er kanskje ikke rammet av copyright lenger. Hvis jeg tar feil og rettighetshaverne "fersker" meg, er det bare å true med søksmål, så fjerner jeg filen.

God helg!

Jeg hører på Trance-Fusion, den siste i rekken av rene gitarplater av Frank Zappa. Den har 16 spor. Det eldste er fra 1977, men de aller fleste er fra Zappas siste rockturné i 1988.

Jeg liker gitarsoloene fra alle Zappas perioder. Da han reiste på turné i 1988 var det fire år siden sist og han påsto at han hadde glemt hvordan man spilte gitar i mellomtiden. Likevel spilte han mange lange gitarsoloer under hver konsert. Han hadde antakelig sørget for å oppdatere elektronikken i gitarene sine også, for lyden er annerledes enn på tidligere turneer. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken periode jeg liker best, men jeg liker liveplatene fra 1988 veldig godt. Broadway The Hard Way, The Best Band You Never Heard In Your Life og Make A Jazz Noise Here.

La meg gi et eksempel på at Zappa hadde glemt hvordan man spiller gitar. Soloen begynner et par minutter ute i låten, som heter The Illinois Enema Bandit. Opptaket er fra Barcelona.

En bekjent fra min hjemkommune var heldig nok til å se Zappas siste konsert i Norge. Den het The Fornebu Sausesh Show og fant sted i mars 1988. Han syntes konserten var fin, men syntes det var irriterende med de lange gitarsoloene. Jeg var ni år gammel i 1988. Det er urettferdig. Heldigvis har jeg konserten på plate.

Hvorfor liker jeg Zappas gitarsoloer? Det er fordi de ikke er kjedelige, fordi de ofte varer lenge, fordi han alltid improviserte soloene sine og fordi de ikke ligner på noe jeg har hørt før. Det siste punktet sier ikke så mye, siden min kjennskap til annen musikk er begrenset, men det er likevel en av grunnene.

En annen grunn er at det er noe meditativt over Zappas soloer. Jeg synes det er utrolig avslappende å høre på dem. Det er ikke alltid avslappende å høre på hans musikk. Det er ofte morsomt, musikalsk og intellektuelt stimulerende. Men ikke avslappende. Gitarsoloene utgjør en egen dimensjon i Zappas Univers. Sjekk ut denne utrolig vakre soloen. St. Etienne fra 1982.

Jeg nevnte at Trance-Fusion er den siste i rekken. Den beste rene gitarutgivelsen av Frank Zappa er etter min mening Shut Up 'N Play Yer Guitar-boksen, som består av tre plater: Shut Up 'N Play Yer Guitar, Shut Up 'N Play Yer Guitar Some More og Son of Shut Up 'N Play Yer Guitar. 

I tillegg finnes dobbelalbumet Guitar og en posthum utgivelse kalt Frank Zappa Plays The Music Of Frank Zappa, hvor halvparten av låtene er utgitt fra før på andre plater. På andre plater er det selvfølgelig også mye fantastisk gitarmateriale. For eksempel på Joe's Garage, Roxy & Elsewhere, One Size Fits All og Sleep Dirt.

Jeg avslutter med denne heftige gitarsoloen fra en konsert i Stockholm i 1973. Den er hentet fra låten Montana.

Gudene må vite hvorfor embedding-funksjonen ikke fungerer her i dag. 

Noen trøtte notater om en tynn og kjip kronikk. 

Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens kronikkonkurranse med teksten Den sekulære ekstremismen. Den sto på trykk i går.

Jeg leser kronikken kun som en rekke påstander. Rana prøver ikke å underbygge påstandene med eksempler. Ved et par anledninger nevner han amerikanske professorer for å gi påstandene litt tyngde. Han skriver blant annet:

"Professor Marcia Pally ved New York University peker nettopp på det faktum at mennesker får leve ut sin personlige overbevisning i det offentlige USA som en forklaring på en fersk studie som viser at amerikanske muslimer er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller."

Det fremgår ikke av dette utsagnet hvem som gjorde studien. Ei heller om professor Pally hadde noe med den å gjøre, eller bare var en synser som kastet ut en påstand i sakens anledning. Rana nevner heller ikke at USA per definisjon - etter grunnloven - er en sekulær nasjon (selv om religiøse krefter prøver å forpurre det). I den grad muslimer nyter religionsfrihet i USA, er det på grunn av - ikke på tross av - sekulære prinsipper.

Jeg skulle likt å vite hvordan biskop Kvarme-supporteren Rana ville stilt seg til et USA der folk som forfekter religiøse verdier - Mitt Romney, for eksempel - hadde skrevet grunnloven.

En av påstandene er at "Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet", noe jeg ikke vet hva betyr. Denne påstanden etterfølges av kronikkens eneste spørsmål, som Rana for enkelhets skyld presenterer to mulige svar på: "... skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?" Noe skal man jo mene... Jeg mener at vi ikke har bruk for noen felles trosidentitet. Det høres suspekt ut. Jeg mener også at vi samfunnet skal garantere for trosfriheten, men at religiøs tro er en privatsak og at utøvelsen av den ikke skal gå på bekostning av fellesskapet.

Mot slutten av kronikken hevder Rana at det i den norske offentlighet er "sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt". Som om et livssyn som ikke baserer seg på overtro, heller ikke har noen tanke eller følelse for hva som er rett og galt. Hva menes forresten med sannhet i denne sammenhengen? Absolutt sannhet? Jeg håper det finnes antipatier mot livssyn som fremholder at det finnes absolutte sannheter. Vi lever i det 21. århundre, ikke i bronsealderen.

Hans tanker om hvor problematisk det er å bruke menneskerettighetene som referanseramme, må han gjerne utdype. Jeg leser også gjerne hva han mener er et godt alternativ til dem.

I dag tilbakeviser Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund at Norge er en sekulær nasjon og redegjør godt for det.

Brun-Pedersen deltok også i en debatt med Mohammad Usman Rana i kveldens utgave av Dagsnytt Atten. Lytt på NRKs nettsider. 

Hege Storhaug i Human Rights Service leverer en oppramsing av eksempler fra Ranas karriere som samfunnsdebattant og karakteriserer kåringen av Ranas kronikk som et makabert svik. På HRS' nettsider ligger en mer omfattende kritikk av kronikken.

John Olav Egeland i Dagbladet skriver mye bedre, mer avslappet og innsiktsfullt om dette enn meg.

Aftenpostens Ulf Andenæs er eldre, bedre utdannet og mer erfaren enn meg. (Hvem er ikke det?) Som svar på hans kommentar i dagens avis, tillater jeg meg likevel å anbefale en bok. Det tar under en time å lese den og den er ikke dyr: Den europeiske masochismen av Pascal Bruckner.

Forøvrig viser jeg til min forrige bloggpost, som handlet om et beslektet tema, og denne introduksjonen til Out-kampanjen, som jeg oppfordrer alle ikke-religiøse til å engasjere seg i.

En ytring er en bedre reaksjon på voldstrusler enn voldstrusler på en ytring. Det er derfor ytringer er tillatt, mens voldstrusler ikke er det.

De omstridte karikaturtegningene av profeten Muhammed er stort sett kjedelige tegninger. Når akkurat Kurt Westergaard blir målet for drapsplaner, er det kanskje fordi hans tegning faktisk er morsom. Ekstremister er kjent for sin manglende sans for humor.

Vi har religionsfrihet i Vesten. Den sørger for at folk kan tro på og dyrke hvilken religion de ønsker, så lenge de holder seg innenfor rammene av det øvrige verdslige lovverket. Vi har også ytringsfrihet. Den sørger for at alle kan si ting andre ikke liker, så lenge de holder seg innenfor rammene av det verdslige lovverket.

Hvilke retningslinjer som skal bestemme hvilke utsagn man ikke kan komme med, må være vanskelig å fastslå. Jeg aner ikke hvilke retningslinjer som gjelder. Den høyreekstreme politikeren Jack Erik Kjus ble dømt for å ha kommet med uakseptable ytringer i Hvit Valgallianses partiprogram en gang på nittitallet. Hvis jeg husker riktig, hadde han blant annet tatt til orde for å sterilisere alle mørkhudete personer i Norge. Slike forslag vekker trolig anstøt i alle lag av befolkningen.

Religionsfrihet og ytringsfrihet er ikke noe vi kan takke de geistlige for. Det er rettigheter våre forfedre har tilkjempet seg mer på tross av enn på grunn av religiøse "autoriteter". Det er rettigheter vi må beskytte, fordi de er avgjørende for alle aspekter ved samfunnsutviklingen. Uten dem havner alle vitenskapene i trøbbel. Kunstens og samfunnsdebattens spillerom innskrenkes. Det trenger vi virkelig ikke.

I boken The God Delusion siterer Richard Dawkins den amerikanske journalisten H. L. Mencken:

We must respect the other fellow's religion, but only in the sense and to the extent that we respect his theory that his wife is beautiful and his children smart.

I samme forstand må kristne, muslimer og andre religiøse respektere at andre står i opposisjon til deres livssyn og iblant kommer med ytringer som utfordrer dem. Slike utfordringer kan ikke håndteres med voldsbruk eller trusler om vold. Ingen respekterer slike virkemidler. Den klokeste reaksjonen på trykkingen av Muhammedtegningene, ville være å overse dem. Jeg kan ikke se hva muslimer har å tjene på å gå amok over noe sånt.

I diskusjoner om disse tegningene er det sagt at de "sårer muslimers religiøse følelser". Det er ikke forbudt å såre noens følelser. Hvis det skulle bli forbudt, havnet vi alle i fengsel før eller siden.

Happy Valentines Day!